Som tidligere nevnt sa jeg at jeg skulle skrive et eget innlegg om kabal. Først vil jeg bare si at jeg snakker om kortspillet kabal i elektronisk form, ikke en fordekt organisasjon av konspiratorisk karakter og ei heller den fysiske utførelsen av å legge ett og ett kort ned på en vannrett flate f. eks representert ved et bord.
Kabal som gjennom tidene har vært et elsket tidsfordriv i mang en stue på lands og til vanns, vil jeg tillate meg å si, har nå utviklet seg til å bli en ren plage for enkelte urbane individer i et moderne samfunn.
I mangel på annet tidsfordriv (les; internett) har man måttet ty til nye aktiviteter, i dette tilfellet fysisk aktivitet som jogging og svømming, og da altså også elektronisk kabal som spilles på individets stasjonære eller bærbare datamaskin. Det er så lett så lett å falle for fristelsen; den er jo bare et tastetrykk unna. Denne avhengigheten har blant annet gått utover toalettbesøk og evnen til å konsentrere seg og titte opp fra sin personlige computer når noen prøve å konversere - som kvalifiseres som et høyst akseptabelt tidsfordriv men som blir nedprioitert av en som er under kabalens mektige rus.
Hva toalettbesøk angår er det en uskreven kabalregel at man må avslutte noe man har begynt, og man kan da vitterlig ikke bare forlate en tikkende kabalklokke og risikere å miste poeng for bruk av for lang tid på å få kabalen til å gå opp kun fordi naturen kaller. Den kan kalle senere.
Det er også et sterkt konkurranseinstinkt hos den kabalavhengige og man prøver stadig å slå egne og andres rekorder på både lette og vanskeligere nivåer, noe som igjen fører til økt konsumering av tid foran en kabalskjerm. Dette er en ond sirkel det er veldig vanskelig å bryte ut av når man først har viklet seg inn i kabalnettet, og kan vanligvis bare avledes ved at man er i offentlige fora hvor det anses for usmakelig å benytte tiden til løsing av kabal, eller hvis noe annet computerrelatert skulle komme en for hånden. Selv om det dog er stimulerende for ens hjerneceller å legge kabal kommer alt med måte.
Kabal-labyrinten må sies å være verre enn både Facebookavhengighet og World of Warcraft til sammen hvor man faktisk konverserer med andre, om enn virtuelle venner. Elektronisk kabal er en virtuell og ekstremt asosial bekjent hvor kontakten består i alle høyeste grad av enveiskommunikasjon og som man i mange tilfeller, som nevnt ovenfor, får et veldig usunt forhold til.
Men hva gjør man så uten internett og tv? Man legger kabal og alt går til helvete. Tenk hvis alle skulle gjøre det da, det hadde blitt slutten på sivilisasjonen som vi kjenner den.
Konklusjonen og moralen i historien må være at kabal er en yngel sådd av Microsoft for å overta verden gjennom elektronisk hjernevask forkledd som et godt gammelt uskyld kortspill. Alle som er i besittelse av en datamaskin burde snarest skaffe seg internett så vi unngår flere tragedier og får avskaffet Microsofts skjulte agenda, eller kaste maskinen i bakken og gå over til kortstokk.
Kabal som gjennom tidene har vært et elsket tidsfordriv i mang en stue på lands og til vanns, vil jeg tillate meg å si, har nå utviklet seg til å bli en ren plage for enkelte urbane individer i et moderne samfunn.
I mangel på annet tidsfordriv (les; internett) har man måttet ty til nye aktiviteter, i dette tilfellet fysisk aktivitet som jogging og svømming, og da altså også elektronisk kabal som spilles på individets stasjonære eller bærbare datamaskin. Det er så lett så lett å falle for fristelsen; den er jo bare et tastetrykk unna. Denne avhengigheten har blant annet gått utover toalettbesøk og evnen til å konsentrere seg og titte opp fra sin personlige computer når noen prøve å konversere - som kvalifiseres som et høyst akseptabelt tidsfordriv men som blir nedprioitert av en som er under kabalens mektige rus.
Hva toalettbesøk angår er det en uskreven kabalregel at man må avslutte noe man har begynt, og man kan da vitterlig ikke bare forlate en tikkende kabalklokke og risikere å miste poeng for bruk av for lang tid på å få kabalen til å gå opp kun fordi naturen kaller. Den kan kalle senere.
Det er også et sterkt konkurranseinstinkt hos den kabalavhengige og man prøver stadig å slå egne og andres rekorder på både lette og vanskeligere nivåer, noe som igjen fører til økt konsumering av tid foran en kabalskjerm. Dette er en ond sirkel det er veldig vanskelig å bryte ut av når man først har viklet seg inn i kabalnettet, og kan vanligvis bare avledes ved at man er i offentlige fora hvor det anses for usmakelig å benytte tiden til løsing av kabal, eller hvis noe annet computerrelatert skulle komme en for hånden. Selv om det dog er stimulerende for ens hjerneceller å legge kabal kommer alt med måte.
Kabal-labyrinten må sies å være verre enn både Facebookavhengighet og World of Warcraft til sammen hvor man faktisk konverserer med andre, om enn virtuelle venner. Elektronisk kabal er en virtuell og ekstremt asosial bekjent hvor kontakten består i alle høyeste grad av enveiskommunikasjon og som man i mange tilfeller, som nevnt ovenfor, får et veldig usunt forhold til.
Men hva gjør man så uten internett og tv? Man legger kabal og alt går til helvete. Tenk hvis alle skulle gjøre det da, det hadde blitt slutten på sivilisasjonen som vi kjenner den.
Konklusjonen og moralen i historien må være at kabal er en yngel sådd av Microsoft for å overta verden gjennom elektronisk hjernevask forkledd som et godt gammelt uskyld kortspill. Alle som er i besittelse av en datamaskin burde snarest skaffe seg internett så vi unngår flere tragedier og får avskaffet Microsofts skjulte agenda, eller kaste maskinen i bakken og gå over til kortstokk.
1 comment:
Jeg trodde det stod "Dead Again!" på bildet med en gang :D
Post a Comment